Anne Haugland Balsnes har skrevet en kronikk om hvordan felles sangrepertoar skaper felles identitet og anbefaler nye storkommuner å bli syngende kommuner.
Sang, identitet og kommunesammenslåing
Av Anne Haugland Balsnes, førsteamanuensis i musikk, Ansgar Teologiske Høgskole
Felles sangrepertoar i de nye storkommunene kan bidra til å styrke felles identitet og opplevelse av fellesskap og tilhørighet.
Jeg sitter med en liten, slitt bok i hendene, Salmevers og sanger for Kristiansands folkeskole. Den er utgitt av skolestyret ved skoleinspektør Sv. Svensen. Det har ikke lyktes meg å finne utgivelsesår, men det må ha vært på begynnelsen av forrige århundre. Innledningsvis siteres Bjørnson: ”Syng naar du alene gaar! Syng naar flere skal sammen bindes!” Repertoaret inneholder, i tillegg til salmer, et utvalg av ’Mads Berg’ og andre skolesangbøker. Her finner vi folkeviser, rim og regler, nasjonale sanger og et utvalg sanger fra våre naboland.
Sang har til alle tider vært brukt som identitetsbyggende redskap. På 1800-tallet var sang særdeles viktig i nasjonsbyggingen og utviklingen av en norsk identitet. Innen arbeiderbevegelsen har sang bidratt til samhold og solidaritet. Det er vanskelig å tenke seg en gudstjeneste eller et religiøst møte uten fellessang. På fotballstadion kjennes samhørigheten mellom supporterne ekstra sterkt når det synges av full hals på tribunen.
For at sang skal bidra til en felles identitet, må man ha et felles repertoar, slik folkeskolen i Kristiansand hadde på begynnelsen av 1900-tallet. Hver dag ble innledet med sang. Dette førte til at datidens elever kunne en stor mengde sanger. Slik er det ikke lenger. Det synges lite både i barnehage og skole. Prøv å finne en sang som ’alle’ barn kan. Kanskje Bæ, bæ, lille lam, men ikke nødvendigvis Jeg gikk en tur på stien. Den oppvoksende slekt omgir seg med musikk store deler av døgnet. De kan mange sanger, men ikke nødvendigvis de samme. Og mange av sangene de kan, egner seg ikke som fellessanger.
I tillegg vokser mange barn opp uten en forestillingen om hva allsang er og uten å være trygg nok på egen stemme til å bli med i allsang. Den innspilte musikken vi omgir oss med er ofte polert og gir ingen referanser til allsang. Også ’idoleffekten’ spiller inn. Mange tør overhodet ikke å eksponere sin egen stemme, ikke en gang sammen med andre. De får ikke kontakt med sin egen sangstemme, og står dermed i fare for å forbli tause under allsang resten av livet. Musikkforskeren Tiri Bergesen Schei kaller dette fenomenet for stemmeskam, som handler om at man blir oppmerksom på andres vurdering av egen stemme og forestiller seg at denne vurderingen er negativ. Det kan se ut som om mange ikke lenger skiller mellom den ’personlige sangstemmen’, den som er helt grei i bruk sammen med andre, og ’utøversangstemmen’, som er trent opp til å synge alene foran et publikum.
Å synge sammen er et sterkt uttrykk for fellesskap og samhørighet. Sang er en viktig del av vår felles kulturarv. Hvordan vil nasjonaldagen oppleves uten avsynging av nasjonalsangen? Eller julegudstjenesten uten Deilig er jorden? Bursdager uten Happy Birthday? Godnattritualet uten vuggesanger?
På bakgrunn av det foregående vil jeg løfte frem tiltaket Syngende kommuner, initiert av den kulturdepartementsstøttede organisasjonen Krafttak for sang (KFS). KFS holder frem at “Hovedveien til en syngende nasjon går gjennom Syngende kommuner der alle har tilgang til sangen gjennom hele sitt livsløp. Gjennom samarbeid med norske kommuner vil KFS skape syngende lokalsamfunn der alle innbyggerne har et fullverdig sangtilbud uansett alder, funksjonsnivå og etnisitet.”
Følgende punkter nevnes som viktige for satsningen:
· Politisk og administrativ forankring
· Opprettelse av koordineringsgrupper satt sammen av medlemmer fra det offentlige og frivillige kulturlivet
· Kartlegging av eksisterende, lokale sangtiltak, samt av de områder som har lite eller intet sangtilbud per i dag
· Utarbeidelse av en langsiktig plan for utvikling av kommunen som syngende kommune
· Utforming av eget repertoar
Til det siste punktet – et felles sangrepertoar for de nye storkommunene: Disse sangene må kunne synges i barnehagen, på skolen, på arbeidsplasser, på aldershjem, og på alle mulige slags arrangementer i de nye kommunene. Det bør arrangeres egne samlinger med avsynging av fellesrepertoaret. Dermed vil vi få et sangrepertoar som går på tvers av generasjonene. Barnebarn vil kunne synge sammen med besteforeldrene sine. Nye landsmenn vil kunne synge sammen med ’gamle’ landsmenn. Utvalget måtte være bredt, en blanding av gammelt og nytt, lokalt, regionalt og nasjonalt, gjerne også sanger fra de landene vi har flest innvandrere fra. Repertoaret måtte ikke være for stort, det må være mulig å synge seg gjennom i løpet av noe tid.
I disse kommunesammenslåingstider vil jeg oppfordre de nye storkommunene til å bli Syngende kommuner. På denne måten kan sang bli en viktig del av identitetsbyggingen i de nye kommunene og vi kan virkeliggjøre Bjørnsons oppfordring: ”Syng naar flere skal sammen bindes!”